Blogg

Ned i himmelen. Noen ganger er ikke godfølelsen lang unna. Særlig ikke når det mest av alt handler om å komme seg ut. Selv korte gåturer har en svært god virkning på den fysiske helsa. Dessuten er det jo slik at fysisk aktivitet gjør noe med med den psykiske helsa. De aktive tankene og de aktive følelsene kommer lettere fram. Det er jo sant og si en virkelig fin opplevelse å gå turer i skogen eller på fjellet nå om sommeren. På stille kvelder er det som om alt får en egen kraft. Omgivelsene blir som de mest fantastiske lyssatte scener.

Stille stille sommerkveld. Himmelen kommer ned. Speiler seg i vannet. Finner vårt sted. Stuper ned i himmelen. Ser vi kan fly. Stuper ned i himmelen. Sammen med deg.

Ned i himmelen – Sigve Mathisen

Stua langs grusveien har noe innbydende over seg. Skogene bak er lyse. Lette. Over døra står det velkommen med store bokstaver laget av greiner. Det er som om de skakke og litt tilfeldige tillagede bokstavene smiler. En kunstner må ha vært i gang. Jeg har fartet forbi her mange ganger. Hver gang har jeg stoppet litt opp nærmest på refleks. Denne gangen stopper jeg helt. Studere stedet nærmere. Fotograferer, ikke bare knipser. Kan hende det er den fine junikvelden som piller meg et puss, for det er som om ikke bare bokstavene smiler. Hele stedet gjør det. Det er som om stua gjennom år har trosset regn og snø og harde vinder av en hensikt. At den har en oppgave. Men som sagt; det er juni og kveld.

Turen opp til denne forlatte gården i indre Agder ble mer kronglete enn jeg først hadde beregnet. Den stiplede stien på det elektroniske kartet var i virkeligheten borte vekk. Og etter hvert gikk jeg tom for strøm. Hjemme lå de sakene som aldri svikter; et skikkelig kart man kan holde i. Et ordentlig kompass som funker uansett. Som dagens nek nummer en virret jeg rundt, og trakk som vanlig mot venstre.

Da jeg fant huset var jeg sliten, svett og litt redd. En håpløs måte å gå tur. Likevel et brukbart utgangspunkt for å ta inn over seg dette nye stedet, huset, de tilgrodde markene rundt. Hvordan var livet oppi her på 1800-tallet? Var folkene snille mot hverandre? Mot dyrene? Hvordan skaffet de nødvendig legehjelp? Kunne de la tankene fly avgårde til morsomme og ukjente steder? Det er jo ikke lett å vite. Det synes likevel klart at det daglige slitet måtte vært betydelig. Impulsene måtte vært svært avgrenset. Som moderne friluftslivutøver med solide røtter i en urban overskuddstilværelse er det lett å dømme det som var, de som levde på slike steder. Jeg merket at min egen tur fra riksveien og opp gjorde noe med meg. En nedlatende holdning syntes vanskelig.

Friluftsliv-Bylys// Tanken om at en kan dra ut i naturen for opplevelsens egen skyld må ha kommet til på en kafe eller konsert. Friluftsliv, slik vi kjenner det i dag, var ikke vanlig før i tiden. Da dro man mest ut i naturen for å hogge tømmer. Jakte. Fiske.

I friluftslivet er naturen blitt en kulturell arena. Vi vil oppleve, drømme, tenke, være. Nesten som når vi drar til byen for å oppsøke kultur. Nesten som i teksten Bylys: «Hjem om kvelden. Nok for i dag. Trenger se noe annet. Sier du slår lag. Vi sykler til byen. Du sitter på styret. Håret ditt kiler. Sikten er klar.»

Under ligger hele teksten som lydfil

Bylys – Sigve Mathisen

Friluftsliv i nærmiljøet//Opplever du det som skummelt å overnatte alene ute i naturen? Ønsker du å få det til? Nå er tiden inne. Kveldene og nettene er lyse. Slår du opp teltet et sted i din egen bakgård er du i gang. Så kan du ta det gradvis. Flytte teltet litt lenge vekk for hver gang til du blir hekta og føler deg hjemme. I natt satte jeg opp teltet under ei furu ved siden av ei porsfylt myr. Solnedgang i pors som blomstrer nå om våren gir et helt utrolig flott lys. Når man er alene på tur er det som om inntrykkene forsterkes. Det er lett å føle seg rik. Svartrosten sang i noe som for meg hørtes ut som lystig moll. Ei ugle ulte.

Noe av det virkelig fine med friluftsliv i nærmiljøet er at det ofte er andre som også er på tur. Man kan kjenne på villmarkens sus og samtidig være del av noe som kjennes litt urbant. Plutselig hører jeg prat og dempet latter fra to personer som vandrer forbi. De er tydeligvis ute i samme ærend som meg, for bare få hundre meter unna blir det satt opp leir. Jeg vet ikke hvem de er. Et par? Bare venner? Er de unge eller godt voksne? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at det kjennnes strålende topp å overnatte ute alene og samtidig bli overrasket av gode lyder av andre i samme ærend.

_________________________________

Friluftsliv i nærmiljøet//Muligheten til fritt å vandre rundt i utmark og overnatte i telt og hengekøye er under konstant press. En viktig årsak til dette er omfattende nedbygging av natur. En annen årsak er kommuner som innfører forbud mot overnatting i utmark.

Når stadig flere og flere områder blir gjort utilgjengelig for et variert og spennende friluftsliv rammer det alle. De unge er intet unntak. Det er i nærmiljøet man oftest får de første viktige erfaringer med friluftsliv. Mine naturområder deler jeg med mange. Tro det eller ei, det er ikke herda villmarkinger det er flest av. De er i fåtall. Derimot er det veldig mange barnefamilier, studenter og ungdom. Hengekøyer, telt, tarp, bål – og ikke minst lydene. Latteren. Gleden.

________________________________

Friluftsliv i nærmiljøet//Etter få minutter kan man befinne seg på steder som gir følelse av seriøs villmark, og likevel være trygt vandrende rundt i egen bakgård. Søker man opp på et sted med utsikt skjer det fort at tankene får vinger. Når kvelden er om finest tidlig om våren er det ikke lett å komme seg i soveposen. Man holder det gjerne gående litt vel lenge og blir småkald, men likevel med følelsen av glede. Mening. Takknemmelighet. Noe som brer seg rundt i hele kroppen. Noe som minner om lys. Inne i teltet, godt plassert i soveposen, er det lunt.

Slik hadde i alle fall jeg det i natt. Jeg ble liggende å lytte på ei rugde som med ujevne mellomrom fløy like over teltet. Det er noe magisk, nesten hypnotiserende med lyden av disse fuglene om våren. Jeg tror det siste jeg tenkte før jeg sovnet var at nå holder det. Nå er det nok. Vi kan ikke bygge ut flere motorveier. Ikke flere gigantiske vindmølleparker. Vi kan ikke la de folkene som tilsynelatende ikke har den fjerneste ide om hva de egentlig ødlegger få bestemme.

____________________________

Bakgårdsbrev

Friluftsliv i nærmiljøet//Det er noe feil med det å på død og liv skulle være så flink. Jeg har laget en liten tekst om dette. «Bakgårdsbrev. Vet om steder som har noe spesielt. Som har det. av og til kommer det fram. Da skriver jeg brev. Nesten aldri på ordentlig. Jeg tenker tanker som ligner på brev uten at jeg skriver noe ned. Men av og til skriver jeg noe ned som brev. Brev jeg gjerne vil du skal se. Noen ganger når jeg forsøker ås skrive noe ned, forsvinner det helt. Om jeg presser på går ting i stå, og jeg tenker; det er ikke bra å være så flink. Det er usunt. Helt ærlig, jeg er sikker på, det er bra å være litt mindre polert. Tror du jorda går rundt månen? Veltet du kaffekoppen i sjefens tastatur. Gratulerer. Det er sunt.»

Under ligger hele teksten som lydfil.

________________________________

Happy noir

Friluftsliv i nærmiljøet//Tanker fra overnattingsturer i nærmiljøet påska 2021.

«Happy noir. Det er topp å gå en tur på fjellet. Eller rusle en tur i hagen. Finne en krok. Kikke på gresset som gror, mens lyset sakte forandres på vei mot kveld, og viser oss ting vi ikke ser om dagen. Det å da ta en tur ned til stranda. Med kameraet liggende i sekken. Sånn i tilfelle muligheten byr seg. Happy noir. Kanskje blir det et bilde du virkelig ønsker å ha.«

Under ligger hele teksten som lydfil.

_________________________________________________________________